«Vi produserer litt banan og litt maniok. Vi er heldige, her vokser ting greit, men det gjør det ikke i resten av bosetninga som ligger nærmere soyaplantasjen», sier småbonden Maria fra de jordløses bevegelse i Brasil om den lille jordlappen hun har. På denne skrinne åkerlappen i delstaten Mato Grosso vest i landet prøver de å forsørge familien. Det er ikke lett. Problemet er at etter mange år med ensidig produksjon av soya og sukkerrør, med omfattende bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel er jorda så utarmet at den ikke vil bære frukt av noe slag. To av tre døtre har allerede flyttet til byen på jakt etter arbeid.
Rett til å ta i bruk jorda
Brasil er en stor landbruksnasjon, men tilgangen til jorda er veldig skeivt fordelt. Noen har litt, de fleste har ingenting og noen har mer enn vi kan forestille oss. Det er de siste som produserer soyaen vi importerer til Norge, og det er de som eier jorda som ofte ligger brakk som kunne vært brukt av familier som trenger det.
De jordløse i Brasil er organisert i bevegelsen MST (Moviemento Dos Trabalhadores Rurais Sem Terra). Med grunnloven i hånda har de brukt okkupasjon som metode for å ta over landbruksjord som ligger brakk. I løpet av de 30 årene siden bevegelsen starta har 350.000 jordløse familier fått jord på lovlig vis – men ikke uten kamp. Maria fikk sin jordlapp etter en MST-okkupasjon i Mato Grosso. Etter harde kamper, først mot godseierens private sikkerhetsmenn, siden mot militærpoliti og til slutt et overveldende statlig byråkrati, har Maria og mannen endelig fått en åkerlapp. Av de rundt 1,5 millionene jordløse som kjemper for jord i Brasil er Maria heldig. Brasil er et av landene i verden med skjevest jordfordeling, rundt tre prosent eier over 60 prosent av all dyrkbar jord, og med økt etterspørsel etter jord blir kampen for de brasilianske småbøndene stadig hardere.
Skaper ikke arbeidsplasser
Selv om Brasil de siste tjue årene har opplevd en eventyrlig vekst har ikke denne veksten kommet alle til gode. Det brasilianske industrijordbruket, som eksporterer store menger soya blant annet til Norge, skaper ikke arbeidsplasser for verken lokale bønder eller arbeidere.
På en av gårdene jeg besøkte var det tolv menn som arbeidet på 200 kvadratkilometer. Det betyr at 16 kvadratkilometer med soya i gjennomsnitt skaper én arbeidsplass. I Norge ville det ha betydd 6000 landarbeidere istedenfor 40.000 bønder som vi har i dag. Vår soyaimport gjør altså livet til småbønder og arbeidere vanskeligere.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Avskoging og miljøtrusler
Soyaen representerer et jordbrukssystem som ikke bare driver rovdrift på mennesker, men også natur. Soyaproduksjonen sørger for at menneskene i delstaten Mato Grosso, soyaproduksjonens hjerte, ligger på verdenstoppen i konsum av sprøytemidler. Dette gir seg igjen utslag i en stadig dårligere folkehelse, hvor man kan spore høy konsentrasjon av giftstoffer i blant annet morsmelk. I tillegg til å bruke enorme mengder, bruker Brasil rundt 14 forskjellige plantevernmidler som ikke er tillatt verken i USA eller EU på grunn av det voldsomme økologiske avtrykket de setter.
I den norske debatten blir ofte avskoging av Amazonas brukt som et argument mot å importere soya. Amazonas er uten tvil et meget viktig økosystem, men rett ved siden av finner man også noen andre av verdens rikeste biotoper. På den brasilianske Cerradoen, et savanneområde seks ganger så stort som Norge, finner man et biologisk mangfold som godt kan måle seg med Amazonas. Sammen med verdens største våtlandsområde, Pantanal, lider Cerradoen vel så mye som Amazonas under soyamarkenes stadige ekspansjon. Hvert år blir rundt 20.000 kvadratkilometer med savanne brent ned for å gjøre plass til nye soyaåkre. Elveløpene som forsyner Amazonas med vann, blir enten forgiftet av plantevernmidler eller tørker ut på grunn av overforbruk av vann.
LES OGSÅ: «Nyt Norge, eller Nyt Utland», av Hallvard Surlien (8. april)
Soyaeksport og matsikkerhet
I tillegg til å kjempe for bruksretten til jord som ligger brakk, kjemper også MST for å øke egen produksjon for å dekke det nasjonale behovet. De massive monokulturene med soya, mais og sukkerrør beslaglegger så mye jord at det ikke er nok jord til å sikre matsikkerhet hos Brasils befolkning.
Den eksplosive veksten i soyaproduksjon har i motsetning til hva den lovet, verken ført med seg arbeidsplasser eller velstand. Mens vi i Norge bråker over prisen på kylling er det menneskene og naturen i Brasil som tar regninga. Menneskene gjennom arbeidsledighet, manglende tilgang på jord og en dårlig folkehelse. Naturen gjennom økt avskoging, store monokulturer og et eksplosivt forbruk av sprøytemidler.
Summen på kassalappen
I Norge blir maten stadig billigere og aldri før har gjennomsnittsfamilien brukt mindre av inntekta si på mat. Norsk landbruk bygger i stor grad på importert soya fra Brasil, slik at vi kan fôre opp kyllinger og andre dyr i rekordfart og til rekordlav pris. Det er på høy tid at vi tar en debatt om prisen på mat i Norge, hvor mye den skal koste og hvem som skal ta regninga.
For slik situasjonen er i dag er det Brasils millioner av småbønder som betaler det norske etegildet.
